Herreminskaper, det var virkelig i overkant optimistisk å tro at jeg skulle bruke denne forbaska bloggen til noe fornuftig. Ett eneste innlegg har jeg klart å produsere siden jeg starta den opp, og det innlegget inneholdt forsåvidt ikke et eneste fornuftig ord fra meg (men veldig mange fornuftige ord i linkene jeg la ved). Ikke at jeg har så mye fornuftig å si sånn generelt, det vet jo de som kjenner meg ganske så godt. Og hvem andre enn de som kjenner meg kommer noensinne til å lese det her? Djiz, nå prater jeg veldig mye tull med meg selv her. Prater/skriver, whatever. Men kanskje jeg får redda meg inn litt...
Er hjemme på påskeferie i Steigen at the moment, langt fra storbyens (les: Trondheims) mas og kjas. Kos å være med familien og stort sett bare sløve, selv om to av søstrene mine er på NordTreff og jeg ikke får sett dem noe særlig. Savner dog Trondheim og folkene der veldig, og kjenner at selv om det er digg å være hjemme på nydelige Engeløya som jeg virkelig elsker, så har jeg nok blitt litt skaptrønder også. Mulig at dette har noe med Samfundet å gjøre, haha. Men er jo uansett ikke mange dagene til jeg skal hjem dit og kose meg med påskemiddag og dugnad og alt.
On a more personal note: Ting har definitivt forandra seg litt etter jul. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg var omtrent så langt nede i november og desember som jeg aldri har vært før, selv om jeg stort sett klarte å late som ingenting når jeg var sammen med andre. Jeg prøver å holde emo-tilstandene mine mest mulig for meg selv, haha. I hvertfall når mange sikkert ville sagt at jeg hadde vært i overkant naiv i forhold til det hele. Personlig velger jeg å ikke se på det som å være naiv, men som å tørre å satse og faktisk mene noe med det man gjør og sier. Det er litt sånn jeg er - kaster meg ganske hodestups, men ikke hodeløst, ut i ting. Jeg tenker faktisk veldig mye rundt det jeg begir meg inn i, både før, under og etter. Tenker nesten litt for mye, jeg blir litt sliten av meg selv i blant, haha. Selv nå som jeg er omtrent så glad og lykkelig og tilfreds som jeg kan bli, tenker jeg en hel masse. Ikke så ofte negative ting lenger, stort sett er det bare fine og koselige tanker, men jeg blir faen ikke kvitt den lille jævelen som nå og da hvisker "hva, hvis, dersom, at...?" til meg. Jeg er nesten litt schizofren - selv når jeg har null grunn til å tenke sånn, så er det en bitteliten del av meg som ikke helt klarer å la vær. Stress.
Men i god psykoanalytisk ånd skylder jeg på fortiden og hva jeg opplevde da, og satser på at etter en viss tid hvor selv mitt underbevisste jeg ser at det ikke er noen grunn til å tenke slike teite tanker, kan jeg knipse vekk den forbaska lille fyren som sprer eder og galle. Yey! Og med fare for å bli kjempeklissete, så må jeg bare si tusen takk til en spesiell en, som er den som faktisk fikk meg til å bli så kvalmende lykkelig som jeg er for tiden.
Og om bare syv dager, så er jeg en enda mer lykkelig liten jævel! Hurra!
But let's wrap this up, nå har jeg skrevet en hel masse uinteressant psykobabbel her som ingen kommer til å lese uansett (med et mulig unntak av min kjære søster).
Får avslutte med en liten introduksjon til det som er best akkurat nå. Koz.
